xDSL

Med Digital Subscriber Lines (DSL) kan man ta i bruk kapasitet i det gamle kobbertelefonnettet for å skape aksess til et bredbånd. Idéen er enkel. Man bruker de høye frekvensene som ikke blir utnyttet av telefonien. Disse høye frekvensene kan brukes til overførsel av data i et bredbånd, uten at det vil gå utover de tradisjonelle telefonsignalene.

Flere teknologier er tatt i bruk for å utnytte denne muligheten for å levere bredbånd. Disse er noen av de mest brukte:

• xDSL refererer til diverse bredbåndsvarianter av DSL teknologien som ADSL, SHDSL og VDSL.

• ADSL (Asymmetric DSL) er en teknologi som gir mulighet for transport av data i høy hastighet i form av et bredbånd via telefonlinjen. ADSL kalles asymmetrisk da sendehastigheten (oppstrøm) er lavere enn mottakshastigheten (nedstrøm). Fås også som bredbåndstypen ADSL2+. Dette er igjen en ny bredbåndsteknologi som utnytter kapasiteten bedre enn opprinnelig ADSL. Dermed høyere nedstrøm og oppstrøm hastigheter i bredbåndet. Les mer om ADSL her.

• SDSL (Symmetric DSL) er en proprietær teknologi som i motsetning til ADSL har en hastighet som er lik både oppstrøm og nedstrøm. Altså et symmetrisk bredbånd. Tilnærmet lik SHDSL.

• SHDSL (Single pair High bit-rate DSL) er en standardisert linjekoding som gir et symmetrisk bredbånd med overføring opp til 9,2 Mbps.

• VDSL (Very high bit-rate DSL) kan gi hastigheter på et bredbånd på opp mot 54 Mbps inn til kunden, og 2 Mbps ut fra kunden. Fås også som VDSL+ med teoretisk nedhastighet over 100 Mbps.

Bredbånd over Fiber

Fiberoptikk er det systemet der lys ledes gjennom en kabel. Den har en kjerne og en kappe, som er laget av glass eller plast. Lys blir satt gjennom denne kjernen. For å sette lys gjennom disse kablene brukes som oftest laserlys. Kjernen er laget av meget rent glass, og kappen består også av et meget rent glass eller plast. Kappen vil få en litt lavere brytningsindeks enn kjernen, og det er denne forskjellen i brytningsindeksen mellom disse to lagene som sørger for at kjernen fungerer som en bølgeleder.

Lyssignalet gjennom fiberkabelen vil ikke få interferens som i ordinære elektriske signalkabler. Man kan derfor oppnå høyere hastighet og bedre stabilitet på bredbåndet over lengre distanser, sammenlignet med kommunikasjonskabler laget av kobber. Likevel er det to vanlige fenomenene som skaper begrensing i rekkevidden for optisk kommunikasjon. Det er demping og dispersjon. Dette skal vi ikke gå inn på i denne omgang. Av sikkerhetsgrunner er fiber også bedre enn elektriske signalkabler, da det ikke er lett å koble seg på fiberkabelen (med tanke på avlyttingsutstyr). Hvis man skulle prøve på dette må lysstrålen brytes og ved monitorering av systemet vil dette bli oppdaget.

Grunnen til at fiber brukes i bredbånd sammenheng er at lysbølgen har evnen til å transportere store informasjonsmengder over lange avstander. Vi har sett at det er en grense på transportavstanden. Men over lengere avstander kan lyssignalene likevel forsterkes (regenereres) av såkalte ”repeater” bokser for å kunne bringe den frem til sin destinasjon. Når informasjonen kommer frem til sin destinasjon blir den dekodet og omsatt til elektriske signaler av en lasermottaker.
Når vi sier at lys har kapasitet til å flytte enorme informasjonsmengder, er det fordi innen fiberoptikk opererer man med begreper som x ganger Gbps. Fiberets transportgrense presses ettersom utviklingen går frem og man forbedrer utnyttelsen av det fiberoptiske system. Vi kan idag med moderne fiber transportere båndbredder på ca. 14 Tbps(Terabits) over 160 kilometer.

Har du muligheten til bredbånd via fiber vil du få lynraskt Internett (f.eks 10/50/100/250Mbps) med utrolig bra kvalitet. I tillegg åpnes det muligheter for veldig mange andre tjenester vi bredbåndet som Digital-TV/HDTV og Video on Demand/HD video.

Bredbånd over Kabel/Koaksial/HFC

Kabelnett er tradisjonelt basert på koaksialkabel. Men kabel-TV leverandører har i dag gått over til bruk av en variant de kaller HFC (Hybrid-Fiber-Coax) som gjør at de blant annet kan levere bredbånd. Det blir en kombinasjon av fiberoptisk og koaksial kabel. Fiberringer med stor kapasitet er med å transportere hovedtrafikken, og kapasiteten i spredenett av koaksialkabler har en tilsvarende høy kapasitet på distribusjon av tjenester ut til sluttkunden. Koaksialkabel har en teoretiske overføringskapasiteten på 5,9 Gbps med dagens teknologi, og i kombinasjonen med fiber som transportnett er grunn til at det kan omtales som superbredbånd.

Teknologien for å kunne levere bredbånd via denne koaksial-fiber infrastrukturen kalles DOCSIS
( Data Over Cable Service Interface Specification). Siste DOCSIS generasjon er versjon 3.0, eller EuroDOCSIS 3.0 som den også heter her i Norge.
Vi kan si at DOCSIS definerer grensesnitt for modem som brukes til høyhastighets dataoverføring over systemer for kabelfjernsyn. Den spesifiserer også datahastigheter nedstrøms fra kabelhode til bruker. Dette ble utviklet av flere av de største kabelfjernsyn leverandørene i verden for å kunne tilby Internett via deres eksisterende nett. Sist nevnte versjon ble lansert i 2006 med betydelig økning i overføringshastigheten (opp og nedstrøms). Dette klarer den ved å koble sammen flere transmisjons kanaler sammen (Channel Bonding), samtidig har den støtte til Internet Protocol versjon 6 (IPv6). Per i dag har maks antall kanaler ikke blitt definert. Dette gir systemet en meget stor kapasitet.
Tar vi et eksempel, ved bruk av 8 nedstrøms kanaler, tilsvarer dette 444.96 (400) Mbps. I teorien er dette bare en brøkdel av hva systemet klarer å dytte ut til forbrukeren.

I likhet med fiber vil det også her åpnes muligheter til veldig mange andre tjenester som Digital-TV/HDTV og Video on Demand/HD video via HFC aksessen.